Minneord - Ola Jøsendal

Det var med stor sorg vi i Nordhordland Ballklubb mottok beskjeden om Ola Jøsendals brå bortgang den 26. februar. Ola var “spillernes mann”, enten det var spillere på laget han trente, eller ellers i klubben. Hadde noen en skade eller kjenning, var Ola alltid behjelpelig. Når Ola hadde noen år som Radøy-trener var han like behjelpelig overfor klubbens spillere. Han fant alltid tid.

Ola var trener i NBK i perioden 2012-2019. Før det har han også bidratt med stort og smått rundt lag ungene hans har deltatt på.

Minneordet er ført i pennen av Julie Sætre, en av mange NBK-spillere som har nytt godt av Ola sitt brennende engasjement for ungdom og idrett.

Det var på en liten flyplass i Italia jeg fikk vite at Ola Jøsendal var gått bort. Akkurat idet jeg skulle betale for en flaske vann, kom beskjeden på telefonen. Det satte en slik støkk i meg at jeg fortsatt ikke er sikker på om jeg noen gang betalte for flasken.

Det første tankene mine gikk til, var tiden i NBK. Ikke minst storhetstiden vi hadde der, alle medaljene på jenterommet mitt som bringer tilbake minner fra cupene vi vant. Mens jeg ventet på flyet begynte jeg å bla gjennom gamle Facebook-grupper og bilder fra den tiden. Da la jeg merke til noe jeg ikke hadde tenkt over før: Jeg satt ofte ved siden av Ola. Jeg kan ikke huske at det var noe jeg gjorde bevisst, men kanskje lå det likevel noe i underbevisstheten.

For Ola var en trygghet. Ikke bare for meg, men for mange av oss.

Som trener ga han oss følelsen av at vi var i trygge hender. Han hadde erfaring fra Brann og som var ganske stort for oss, men det viktigste for ham var alltid menneskene, enten du var proff eller J16-spiller. I min tid i NBK var det særlig duoen Ola Jøsendal og Arne Sæbø som tok på seg ansvaret for å følge opp både jenter 98- og 99-kullet. De var tydelige på at toppen kommer med bredden – og at alle skal med.

Ingen skulle føle seg for dårlig, unyttig eller til overs. Det sørget de for.

Ola var også den vi alltid kunne gå til når noe gjorde vondt. På et lag med 25 jenter er det alltid noen som trenger litt ekstra hjelp, og Ola stilte opp hver eneste gang. Med teip, ispose eller bare en rolig stemme. Han klaget aldri, han stilte opp som om det var den største selvfølge. Det viste hvor stor omsorg han hadde for oss.

Jeg husker spesielt godt en episode fra Norway Cup, da jeg ble sklitaklet i knærne. Først bar han meg av banen, og så undersøkte han skaden. Heldigvis var det bare forslåtte knær, men for meg føltes det dramatisk. Ola var derimot ti hakk roligere, og roen hans smittet over på både meg og de rundt. Plutselig virket det ikke så farlig likevel.

Det var typisk Ola.

Jeg husker også en gang han sa til oss:
«Hvis dere vil bli bedre på noe, er det bare å spørre – så skal dere få vite hva det er.»

Etter den treningen sto vi i kø for å få en personlig vurdering. Ola visste jo alt om oss. Han visste styrkene våre – og han visste hva vi burde jobbe mer med. Da jeg kom frem, fikk jeg høre at kondisen min burde bli bedre. Det var kanskje litt sårt å høre, men han var ærlig med oss alle. Vi var en del av et fellesskap, og skulle laget bli bedre, måtte vi alle bidra.

Den ærligheten og omsorgen var en viktig del av den han var.

Når man er en ung tenåringsjente er det lett å ta gode trenere og rollemodeller for gitt. Først senere forstår man hvor mye de faktisk betyr. At Ola stilte opp på treninger flere ganger i uken og på kamper, var egentlig ikke en selvfølge. Vi visste at han hadde en krevende jobb og stor familie, men likevel stilte han opp så ofte han kunne.

Jeg er glad for at jeg fortsatte å holde kontakten med Ola etter fotballtiden. Vi snakket om politikk og samfunn, om Brann og Bodø/Glimt – og mye annet. Samtalene med ham var alltid gode. Ola var klok, reflektert og oppriktig interessert i verden rundt seg.

NBK er heldige som fikk ha ham i klubben. Hans evne til å skape fellesskap og inkludere alle gjorde en forskjell. Jeg er sikker på at flere av oss ble i fotballen lengre nettopp på grunn av ham.

Etter at Ola gikk bort, har jeg tatt opp igjen kontakten med flere av dem jeg spilte sammen med for over ti år siden. Det er trist at det må noe slikt til for å samle folk igjen. Samtidig føles det også i Olas ånd - han som jobbet for at vi skulle forbli et lag så lenge som mulig.

Vi var en gjeng den gangen. Og på mange måter er vi det fortsatt.

På vegne av 98- og 99-jentene i NBK, og hele resten av NBK-familien vil jeg si:
Tusen takk for alt du ga oss, Ola.

Våre tanker går til hans familie.

Lenke til minnesiden: Minneside for Ola Jøsendal